Rooney has left the building..

Det var vemodig å bli “left behind” av Ronny tirsdag kveld. Mens jeg selv stakk avgårde for å få med meg det som skulle bli den mest ubegripelige oppvisningen av lytefritt forsvarsspill, stakk Rooney til flyplassen, og derifra hjemover mot Norge.

Nå sitter jeg her igjen, uten min kjære medvandrer i Afrika. Jeg er ditchet og forlatt, “but I rise to meet the challenge”.

Og det er vel her jeg skal avslutte mine bidrag ved denne blogg. Det har vært gildt å være på reise, og gildt “at overbringe frustrasjoner og frydeligheder til eder”, gjennom denne ytringens plattform. Nu er det over, nu er det ut. Fredag bærer det bort fra et Afrika med sitt smil om munnen, sin sjarm, sin obskure mat og sine høflige og imøtekommende innbyggere. Det bærer hjem, hjem til det forgjengelige Vesten, med sine små teknologiske duppedingser (som afrikanere trolig blir introdusert for først om 15 år), sine gjerrige rikinger, stressede børsmeglere, sitt überekstreme forbruk og sine demokratiske og selvrealiserende spilleregler. Det blir hjem til tomheten og jaget, til hus som fortsatt står igjen etter regnet, til veiene som ikke blir revet med i regnbekkenes dragsug og til restaurantene og utestedene det går an å spise på uten å svette av frykt for å få magesjau 15 timer etterpå.

Afrika har lært meg mye – om meg selv og om “The world beyond the West”. Kontinentet har lært meg at utgivelsene til dets musikanter bør merkes “Dont play this at home”, at det er fryktelig varmt 300 meter over havet når en forholder seg få mil fra ekvator og at jeg kan være ganske tålmodig dersom jeg gidder. Det har inspirert misjonsengasjementet og -gløden, å se at misjonærenes fantastiske arbeid endrer liv og evigheter.

Det har ikke minst minnet meg på, som vestlig, at penger og lykke ikke er to sider av samme sak. Det har overbevist meg om at det livet jeg har, ikke nødvendigvis er mer tilfredsstillende enn det en fattig afrikaner langt ute i bushen lever. Samtidig håper jeg opplevelsene vender tilbake til meg når jeg kommer hjem og faller til ro i gammelt gjenge, og hvisker meg i øret; “vær takknemlig for de velsignelser og privilegier din Gud har gitt deg, uforskyldt og uforståelig. Du har det godt. Du er heldig.”

Takk for turen Ronny. Uten deg er opplevelsen av Afrika som den herligste makkaroni med kjøttdeig (inkl. en del “uvestlige” bakterier), men uten ost.

Meg og Ronny koser oss i riket med den jødiskættede keiserslekt (hevd noe annet og de klikker her nede), Etiopia.

Nokre oppdateringar på vår kvardag:
- Jeg klarte på godt under to døgn å lese ut Drageløperen, en av de aller, aller beste skjønnlitterære bøkene jeg har lest. Tårene trillet og latteren runget om hverandre. En sterkere livshistorie (som atpåtil er sann) skal du lete solid lenge etter.
- Jeg har funnet ut hvordan das klazzekameraten Andreas Ruud kan ha astma selv om han har levd deler av sin idylliske (men rotløse) barndom i Addis, 2.400 meter over havet. For i begynnelsen måtte jeg virkelig lure. Jeg gikk rundt og svimlet en hel dag med høydesyke, og den tungpustingen tar tid å vende seg til. Men, da meg og Ronny var ute på “labbetur”, forsto jeg det: For de bilene de har her holder ikke akkurat europeisk utslippsstandard, for å si det svært forsiktig. Ei amerikansk. Å gå langs fortauet i hovedgatene i Addis i over to timer skal jeg garantere deg gjør deg 5 år eldre innvendig.
- Ronny leser på Steingrunnen og er vel ikke akkurat misfornøyd med den. Onsdag kommer han hjem til sin kjære – og forlater meg, O’Bakken, sin reisepartner, i et av verdens ti fattigste land, alene igjen – uten reisefølge. Det er lov, Ronny. Det er lov.

Fakta om Etiopia:
- Det er ikke lov å kjøre med lysene på bilen påslått før det er skikkelig mørkt. Ja, du leste riktig. Det er IKKE lov å ha PÅSLÅTT lysene på bilen – før det er mørkt.
- Etiopia ligger litt etter. Da prøver jeg ikke å fremstå som en kulturimperialist, men det er fakta. I år er det nemlig “millinium 2000″ (lokal måte å forsøke å skrive engelsk på) her i landet, 8 år etter oss andre. I tillegg feiret de Jesu oppstandelse i dag, noen måneder etter oss. Me gratulerar.
- De demokratiske myndighetene i Etiopia (kremt) har, i ytringsfrihetens navn, sperret blogger.com. Så jeg får ikke sjekket bloggen min. Er den oppe fortsatt? Japanbloggen får jeg heller ikke sjekket. Trist.
- Mens vi har vært her nede har det vært lokalvalg, som i et demokrati er seg hør og bør. Men i grunnen var det bare et reelt parti å stemme på. De andre partiene mener nemlig stort sett akkurat det samme som det ledende partiet, har jeg forstått.
- Kommunismen er fortid i Etiopia. Nå er det nemlig bare nesten alt som er monopol (ikke ulikt Norge bare for få tiår siden). Og det som ikke er monopol er så markedsliberalt at det stort sett sitter noen få på toppen og kjøper alt, så makten ikke blir spredd, fordi Verdensbanken har krevd det liberalt for å gi lån. Så hurra for Verdensbanken. Hmm. Men det statlige televerket derimot, møter ingen motstand. Myndighetene hadde til og med en periode sperret Skype, fordi det konkurrerte med det statlige selskapet.
- Biff-middag på Hamlet Steak House i Addis er godt. Ustyrtlig godt.
- I Etiopia er det egentlig ikke muslimene du merker mest til, når det gjelder å gaule i megafon ut fra et høyt tårn. Det er de etiopisk-ortodokse kristne. Mens muslimene nøyer seg med rutinebønnen, ber de ortodokse leeeeeeenge.
- Det er omtrent like stor forskjell på livet i Addis og på landsbygden i dette landet, som kvalitetsdifferansen mellom Peter Schmeichel og Taibi. Om det er noe forskjell i tilfredshet og lykke, det er nå et meget annet spørsmål.
- I Etiopia har de funnet en veldig fin løsning for at ikke tiggerbarna skal føle seg utenfor. Her er nemlig alle barn tiggere. De roper etter “Highland” (etiopisk flaskevann – og det de vil ha er flasken til pynt) og sier “ferrensh, birr!” (utlendinger – gi meg en birr, den lokale valuta!) når de ser deg. Det flotteste er at foreldrene lærer dem opp.

Jauda. Vi snakkes.

Les forresten mer om dem her…

Endelig har vi fått publisert bildene våre! Sjekk ut “tabs”ene over… “Reisen til Dolo”, “Dolo-Negelle” osv… De ligger i kronologisk rekkefølge. Enjoy! =)

Jeg har opplevd Afrika. Det har skjedd i Sør-Omo, sør-vest i Etiopia. Det er Afrika som vi kjenner det fra TV.

Har du sett Afrika-programmer på National Geographic, med middelaldrende 3/4 nøgne kvinner som har tappet luften ut av puppene? Og gamle mannlige folkegruppeledere som løper (dristig) rundt med en vakker fjær på hodet, og stammefolk som synger “hugga-bugga-sanger” rundt bålet? Jovisst. Hvem har ikke det? Vel, jeg har sett det live. Og Ronny har sett det live. Spesielt. Meget spesielt.

Vi var med på utplasseringen av fire evangelister i Sør-Omo. To på et steikende sted kalt Nyangatom, de to andre på en enda varmere åpen slette, på et sted som kalles Karo (dersom vi husker riktige navn. Kjeksmisjonæren får hjelpe meg i min tilkortkommenhet, med sin visdom, dersom det skulle vise sig at vaere feilaktig) . Alle av dem var fullstendig ute i gokk, i bushen, på steder hvor du ikke skulle trodd det var mulig å plante et menneske. Vel, her bodde det ikke bare ett. Men flere tusen.

Uansett. Disse fire evangelistene skal nå i tre måneder leve fullstendig adskilt fra kone og barn. Ikke har de tilgang til internett. Ikke kan de ringe dem. Ikke kan de sende dem deler av lønningene sine inn på konenes konto, så de kan ta dem ut i banken hjemme. For antallet banker i Etiopia er jo ikke akkurat imponerende, om en skal måle ut fra vestlig standard på slike ting.

Anyway. I tre måneder skal de som sagt leve har ute. Blir ungene syke får de ikke vite om det. Blir de selv syke har de ikke tilgang til sykehus. Samtidig skal de leve blant folk som har ofret (og trolig fortsatt ofrer) sine små barn til Satan, eller hva de måtte kalle ham, for gjerne så elementære ting som at de fikk tenner nede før de fikk dem oppe, eller fordi de fikk tvillinger. Her skal de vitne om lyset, Jesus Kristus, med en levestandard som selv for en halvurban evangelist i Sør-Omo, er heller begrenset. For noen forbilder i troen, disse menneskene! Jeg ble rett og slett fylt av en utrolig respekt for det dem og konene deres har sagt ja til, for Jesu navns skyld! Og det kanskje mest imponerende av alt: De vet at dersom de får kalde føtter og ønsker å rømme hjem til sin familie, er avstanden alt for stor. De må også gå igjennom en rekke områder, hvor de står i fare for å bli drept av andre stammefolk, som gjerne ligger i krig med den stammen de bor blant. De har ingen vei ut. They are stucked. Punktum. For et offer i troens navn!

Et tankekors til jeg kan nevne, som fikk meg til å tenke litt, kom frem under en samtale med kjeksmisjonær Jens Espeland, da vi skulle til å legge oss i teltet, midt på sletten i Karo (eller hva det nå het). Jeg kommenterte, i min kulturimperialistiske ånd, denne “fryktelige barneofringen” som tilsynelatende skjedde på fryktelig dårlig grunnlag. Da sa “Espis”, fritt sitert fra en allerede fullt utrustet hukommelse:

“Ja, det er jo fryktelig. Men en kan jo si det slik at det er jo ikke noe bedre at nordmenn tar abort fordi svangerskapet krasjet med en sydenferie for eksempel. Disse stammefolkene gjør det i allefall fordi de tror de gjør noe bra, eller hindrer noe vondt, eller fordi de ikke vet noe bedre. Mens vi burde i allefall vite bedre.”

Sanne ord.

Nå må jeg stikke. Vi er nå i Addis. Og jeg skal på fotballkamp. Snakkes.

Helt bak i landcruiseren – presset mellom et lass med bagasje og vidusrutene sitter to hvite misjonærspirer og skuer Afrika fra baksiden. Bilen homper bortover på grusveien og skaller hodet i taket innimellom. Særlig han høyeste av de. Forran i bilen sitter 7 afrikanere og 1 hvit misjonær. En kjeksmisjonær. Han spiser nemlig stort sett kjeks når han er ute og reiser, og de stakkers misjonærspirene må derfor ta til takke med en mager kvelds og en trist frokost. Nå er vi tilbake i Jinka og vi har spist oss gode og feite på misjonærens kones pizza. Så vi lider ingen nød. Kenneth er så bekymret for å FÅ mageproblemer at han har fått smerter i visdomstannen. Ronny er frisk.

Solen gikk ned for et kvarter siden. Mørket som kommer sigende kommer med en hastighet som er raskere enn hele landets oppkoblingshastighet til internett. Jeg tenner et lys som flakker litt i brisen av vinduene som er – istedet for glass – dekket av myggnetting for å holde myggen ute. Vi er i Jinka. I morgen reiser vi – igjen – videre – igjen- langt – igjen. Det er regntid og tordenvær til tider.

Men der hvor det tordner mest er i magen til Ronny. Hans diagnose er satt til “unødvendig mange bakterier i magen” og har fått en penselinkur som han håper på å bli frisk av. Kenneth derimot har hatt forstoppelse i etpar dager og forholdet uttrykkker selve essensen i vårt fellesskap: vi er som natt og dag! Men vi trives godt med det.

En mygg svirrer rundt våre ører mens vi sitter her og glaner inn i misjonærens pc, i lysskjæret av stearinlyset og plasmalyset fra skjermen. Himmelen utenfor er mørkeblå og cikadaen synger sin harmoniske symfini. Det lyner i fjerne.

Oppsummering: vi koser oss. Dritmye.

Neste oppdatering blir gjerne på søndag…?

Ronny hadde i natt hull i begge ender – han ble matforgiftet. Gjett om jeg var nervøs for om jeg var det samme! For hver gang han spydde ble jeg mer redd. Men nå er han på bedringens vei, og jeg er like hel – for denne gang.

Vår reise til Jinka ble utsatt en dag, men i morgen bærer det videre, med herr og fru Espeland. Vi får håpe vi ikke ender i grøfta.

Jauda. Vi snakkes.

Det var ikke saa lett som vi haapet aa faa postet disse bildene. Nettet her nede er somregel noe i retning av 28K (selv paa denne internettcafeen i Awasa virker det slik), saa det tar for lang tid aa legge dem ut (pluss noen andre problemer som gjoer det enda vanskeligere). Men vi forsoeker jevnlig!

Vi er altsaa nu i Awasa, en rimelig ny  (15-20 aar) og stoerre by i Etiopia. Da bilen vi kjoerte med fra Negelli i gaar traff asfalt, 5 mil foer Awasa, var det fryd og gammen. Mest gammen. Grusveiene i soer-Etiopia faar selv strekningen mellom Oslo og Bergen til aa virke som et utslag av utopiske tilstander. En ting har jeg dog laert av dette: Ting forgaar! Saerlig gjelder det veier som ikke er fikset paa, paa over 30 aar, samtidig som etiopiske tanks  har kjoert opp og ned strekningen 1700 ganger i de 170 forskjellige krigene de har hatt mot somalierne (et innslag av overdrivelse kan forekomme her fra min side).

Ellers har jeg (Kenneth) en stadig forverrende mage, som allerede foer denne turen ikke akkurat var et lyspunkt i tilvaerelsen. Saa en kombinasjon av gamle laster, pluss etiopisk mat laget av etiopere uten ordet “hygiene” i vokabularet, gjoer hverdagen noget bloet (les:blaud).

Ronny har ogsaa hatt problemer med allergiske utslag av (det vi tror er) loppebitt. I gaar natt var han heller ikke noe saerlig i form, og maatte stikke fingeren i halsen. Aa frivillig spy hoeres for meg ikke ut som annet enn tomme katolske selvpinende fromhetsoevelser, men han saa vel noedvendigheten selv (kanskje?).

I morgen reiser vi – igjen. Denne gangen til Arba Minch og Jinka, samt omegn. Her skal vi faa vaere vitne til hvordan evangeliseringsarbeidet foregaar og se paa utsendelsen av 2 nye evangelister, dersom jeg ikke har misforstaatt helt. Saa det lyt bli spananda (for aa overdrive det vakre nynorske spraak). I Jinka finnes ogsaa norske leger, og en av dem skal visst vaere magelege. Saa kanskje han kan si meg hva jeg har feilet de siste 4 maenedene? Kven kan seia? Foelg med, foelg med! Dette vil du nok ikke gaa glipp av. Kremt.

Men da gjenstaar det bare aa takke for oss, og jeg haaper dere faar det trivelig videre fremover, i det vakre , hygieniske og vestlige Norge. Hilser ogsaa spesielt til vaare klassekamerater i hhv Japan (les:Gapan), Mali og Kina (pluss Ingvald i Tromsoe). Og aller mest hilser Ronny til sin dypt savnede utkaarede – Benedictus, som Kenneth naa har faatt for seg aa kalle henne.

Jauda. Snakkes.

Vi beklager dårlig oppdatering.. Vi har vært i Dolo, en liten landsby langt ute i bushen hvor det hverken er mobildekning eller tak over toalett-fasilitetene. Vi har hatt rundt 45 grader på det varmeste… til forskjell fra kalde oslo hvor det forhåpentligvis har blitt vår når vi er tilbake.

Vi har snart vært her en uke og det føles som om vi har vært her en måned. Vi kom til Addis lørdag morgen, ble hentet på flyplassen av Astrid Louise og reiste ganske umiddelbart til Awasa hvor regntiden var såvidt begynt og strømmen i byen var gått. Fra awasa til Filtu reiste vi dagen etterpå – over 12 timer på grusvei. I filtu driver vi (mekane yesus/NLM) et vannprosjekt som utmerker seg fra alle andre non-governmental organisations i regionen. Dette fikk vi et lite innblikk i før vi reiste videre til Dolo, et sted hvor ingen skulle tro at noen kunne bo. Noe av det første kenneth sa da vi ankom Dolo var “Jeg kan ikke fatte og begripe at det lever mennesker her!”. En liten kjøretur og vi var over grensen til Somalia (!!! – forøvrig var Kenneth iført en fotball t-skjorte fra Israel). Nå er vi tilbake i en by som heter Negelle, sammensatt av hovedsaklig Somaliere, Amhara og Borana.

bi-cultural bridge:
Kenneths kulturforståelse overrasker. Han fikk ikke panikk da vår afrikanske venn ville leie han i hånden, eller tok han på låret i bilen. For Ronnys del er selvfølgelig hans bicultural bridge ikke særlig lang. Nei, Ronny er allerede afrikaner. Han vet også hvilke spørsmål han skal stille misjonærene mens vi er ute å kjører bil, så Kenneth er litt nervøs for om han fremtrer som fullstendig uinteressert. Forøvrig liker Ronny å “dusje” med stjernehimmel som tak. Kenneth hadde vært kameraløs og ribbet for alle eiendeler hadde det ikke vært for Ronnys farsinnstinkt.

 

For å si det som somalierne sier; “Naabat mia!” Vi prøver å legge ut bilder i morgen.

Dagens sitat: Ronny bekymrer seg over Kenneths kulturforståelse når vi ventet på flyet til Addis i Stockholm; “Nå vil jeg ikke ha noe rasisme. Det er jeg helt nazi på.”